Golf kan være vakkert, og det kan være brutalt.

Ta en god titt på scorekortet under, og du kan lese begge deler i farger og tall. For i mer enn tre og en halv dag spilte Espen Kofstad sin aller beste golf på akkurat riktig tidspunkt i karrieren. Etter å ha misset The Open-kvalifiseringen tidligere i uka med to små glipper på de siste hullene, hadde den skadeforfulgte veteranen gitt seg selv en siste sjanse.

En topp 3-plassering i Irish Open ville gi ham en etterlengtet og velfortjent majordebut. En turneringsseier ville bety en ny toårskontrakt på DP World Tour.

Ser du rekken med birdier på førsterundens siste ni? Festgolfen førte nordmannen til toppen av leaderboardet. Og selv om andrerunden ikke var like bra, plottet han inn de røde tallene igjen utover lørdagen, og da han også åpnet sisterunden med et nytt hat-trick av birdier, var han tilbake på toppen av lista.

– Alt jeg har drømt om

– Det er helt fantastisk. Dette er alt jeg har drømt om, også i de fem-seks årene som jeg har vært skadet og livet ikke har vært så bra. Jeg er bare superglad, sa Espen Koftsad i intervjuet med TenGolf etter tredjerunden.

Der forklarte han hva som hadde skjedd.

– Da jeg spilte Open-kvalifiseringen tirsdag, sto jeg sammen med caddien min og jobbet med tempoet og rytmen i svingen.

– Og de siste dagene har jeg funnet et fantastisk, deilig tempo som gjør at jeg kan sette ballen midt på greenen uten noe stress. Det holder hjerterytmen godt nede, og jeg spiller bare komfortabel, ålreit golf.

Glemt var alle skadeproblemene og trøbbelet som har herjet kroppen hans de siste årene.

– I 2019 dro jeg til Mauritius og visste ikke engang om jeg ville klare å fullføre den første turneringen. Jeg hadde vondt hele tiden, i ryggen, i nakken. Kom aldri inn i noe flyt, kom aldri skikkelig i gang. Nå har det vært smooth sailing hele veien, helt siden kroppen fungerte, og det gjør jo livet så mye bedre, forklarte Kofstad.

På spørsmål om den plutselige forvandlingen, hadde 34-åringen et klart svar.

– Akkurat nå føler jeg meg veldig bra, og det har jeg gjort siden starten av fjorårssesongen. Det har vært mye opp og ned, men endelig har jeg kunnet trene og forberede meg til turneringer uten å tenke på skader. Jeg er bare takknemlig for å være der jeg er akkurat nå.

Den blodige søndagen

Etter de tre åpningsbirdiene på sisterunden kom en sjelden bogey – bare turneringens andre (!) – på hull 5. Men Kofstad skulle raskt finne tilbake til den deilige rytmen og tempoet. Og med to nye birdier på hull 8 og 10 så det virkelig lyst ut med tanke på en plass i den 150. utgaven av The Open Championship på St. Andrews 14.-17. juli.

Men golfen er altså brutal, skiftende og ustabil som en norsk sommerdag.

Kanskje var det typisk at den store feilen kom på det 13. hullet. At alt håp om den første turneringsseieren på europatouren og majordebut på selveste Old Course, skulle ryke på få minutter. At brutaliteten skulle ramme nettopp Kofstad, den mest uheldige av alle. Og at alt skulle skje i Irland.

For irske fortellinger skrives sjelden med happy ending. Og historien om Espen Kofstad er heller ingen enkel Hollywood-film.

Det er en historie om skader og smerte, oppturer og nedturer, vilje og mot, og en helt spesiell evne til å holde ut, å prøve igjen.

– Jeg vil ta ett slag av gangen, gjøre det jeg har gjort til nå, spille på samme måten, og så kommer jeg naturligvis til å være bøtte nervøs, sa Espen Kofstad før sisterunden på Mount Juliet.

Han vil huske den runden lenge. Men han skal også huske denne uka for en Topp 10-plassering på DP World Tour, og sine egne ord:

– Jeg får bare kjøre på med all kjærligheten jeg har til golfen, og prøve å overkjøre de vanskelige følelsene.

Leaderboard