Mange tenker kanskje at livet som proff er en dans på grønne greener. For de aller fleste er virkeligheten en ganske annen.

Etter helgens 25. plass på LET Access-tour, det nest øverste nivået i Europa, skrev Julie Boysen Hillestad et innlegg på sin egen Facebook-side hvor hun forklarer hva som skjer når man spiller bra – og når det går dårlig.

Nå høster Atlungstad-spilleren massiv støtte og ros for sin ærlighet og oppriktighet. Og sin presise beskrivelse av det vi alle sliter med: Å kontrollere den mentale delen av spillet, det som sitter i eget hode.

Norsk Golf har fått tillatelse av Julie til å gjengi hele innlegget.

Det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal starte eller hva jeg skal si, men idéen med dette innlegget er å dele litt dypere tanker som går igjennom hodet mitt i løpet av en runde.

I går spilte jeg siste runden av Ladies Rose Open i England. Før runden går jeg ut med senkende skuldre, for i dag har jeg ingenting å tape.

Ballen stopper 2 meter før vannet, og jeg er letta for at jeg har fått nok et utslag trygt plassert i fairway. Jeg senker en 3 meters putt, og enda en birdie er i boks. 4 under etter 4, og alt jeg klarer å tenke er: «Hva er det som skjeeeer nå?»

Jeg føler meg uovervinnelig, men samtidig nervøs for at jeg skal surre det til. På hull 5 og 6 glipper to birdie sjanser på 3 og 4 meter, før jeg senker en ny 3 meters putt på hull 7. Jeg går til -5 på runden.

Noen av dere har kanskje fått med seg at har en slags mental sperre med putteren i år. En rykning i kroppen som skjer rett før jeg treffer ballen. Dette er noe jeg har klart å kontrollere gjennom hele sesongen ved å holde putteren på en litt rar måte. Da har jeg unngått den vonde følelsen. For første gang noen sinne kom denne rykningen SELV når jeg holdt det type grepet som skal forhindre at dette skjer. Da også på en runde som denne. Med andre ord, jeg spiller DRITBRA golf, men jeg føler meg helt off på et område i spillet som så og si er det viktigste. Den følelsen, den var kjip.

Jeg slår ut på hull 10 etter 15 minutters venting på gruppen foran (de hadde problemer med å finne ballen). Jeg merker at ventingen gjør meg skikkelig nervøs, og den gir meg tid til å tenke på sluttresultatet. Plutselig ligger jeg innenfor topp 5 etter å ha startet dagen på 37.plass.

Hull 11 skjer den første feilen. Driveren havner i tjukkroughen og jeg må innse at dagens første bogie er i boks. På dette tidspunktet har jeg 0 kontroll på greenene, og selv om det ikke er puttingen som gjør at jeg får bogie, påvirker det enormt når jeg føler at det tryggeste stedet på en golfbane er det mest utrygge. En bogie blir til to, men jeg prøver å holde hodet kaldt. Jeg VET at back nine er mye mer utfordrende kontra front nine, og vinden har begynt å blåse opp.

Jeg tar meg sammen og legger innspillet på neste hull til 2 meter. Jeg har egt kontroll, helt til det brått rakner EKSTREMT. Plutselig har jeg gått fra å ligge -5 til +2 på 7 hull. Hvordan skjer det liksom? Heldigvis klarer jeg å avslutte runden med en birdie, og jeg signerer scorekortet på +1/73 slag.

Helt mentalt utslitt. Jeg følte meg flau, skuffa, sinna og misslykka. Det var som at det sto med svart tusj i panna mi: HUN HER ER DÅRLIG MENTALT!

Det er krig i Ukraina. Folk blir drept i Iran.

Selv om min golf satsning ikke har NOE SOM HELST betydning i den store sammenhengen, så betyr det fortsatt ENORMT mye for meg (og også de rundt meg). Sånn er det med alt og alle. Når man får ting litt på avstand og man klarer å sette perspektiv på livet… da skjønner man hvor heldig man er som får holde på med dette… men den tankegangen gjør det forsatt ikke noe mindre vondt å slå en ball i vannet eller OB.

Som Øyvind Hammer pleier å si til meg: «Du er aldri så god som du er på ditt beste, men du er heller aldri så dårlig som du er på ditt dårligste.»

Denne turneringen spilte jeg både på mitt absolutt beste og mitt absolutt dårligste. Nå har det vært 2 turneringer på rad hvor jeg har vært -5 på et tidspunkt av runden, og jo flere ganger jeg setter meg selv i denne situasjonen, jo lettere blir det å kontrollere de i fremtiden. Det handler om å utvikle gjennomsnittsnivået, og for å få til det, må man utvikle toppnivået.

Jeg sliter en del med å ha det gøy ute på golfbanen, fordi jeg lar prestasjonspresset ta over for gleden. Dette av naturlige årsaker. Jeg ønsker å prestere. De beste idrettsutøverne er flinke på å glemme dårlige resultater. Akkurat det klarer jeg ganske greit, men det handler om at jeg lar hver eneste turnering, runde og slag bety så enormt mye når alt egentlig bare er en lang prosess som ikke kommer til å ta slutt før jeg har lagt køllene på hylla.

Dersom jeg skulle forkortet hele dette innlegget:

Jeg er nødt for å finne en måte og spille med litt mer senkende skuldre. Golfen er bra nok når jeg spiller bra, men jeg klarer ikke å spille bra golf dersom jeg lar forventningspresset skygge for den gode golfen.

Dersom du gadd å lese helt ned hit, tusen takk for det (hjerte-emoji).

Golf er ekstremt rart, og ALLE som spiller selv tror jeg kan nok kjenne seg igjen på en eller annen måte. Jeg endte på en delt 25.plass i England, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Ferden fortsetter videre til Spania på mandag.