Klar for sin store drøm: – Jeg prøver å nyte det

AUGUSTA (Norsk Golf): – Det er veldig kult å være her. Jeg prøver å minne meg selv på det, sier Kristoffer Reitan til Norsk Golf der han står foran klubbhuset på Augusta National.

Det er den andre treningsdagen i The Masters 2026. Temperaturen er på vei opp. Dagen byr på sol og skygge under de gamle, kloke eiketrærne. Reitan velger seg en plass i skyggen.

– Masters er det aller største. Jeg har sett hver eneste turnering så lenge jeg kan huske, forteller han med glød i stemmen. – Det er så stort å stå her selv. Jeg har så lyst til å prestere her, få et bra resultat. Men det kan også stå litt i veien for meg.

Kan fort bli for mye

For få minutter siden tok han av seg PING-capsen, dro en svett underarm over pannen, og takket Viktor Hovland, Marco Penge og Ethan Fang for ni hull på Augustas front. Han var to timer nærmere Masters-debuten. 

Torsdag kl 08:50 leses navnet hans opp på første tee. Det blir en mental øvelse å forberede seg på øyeblikket.

– Det er så stort, og det har vært en så stor drøm å spille her, at det fort kan bli litt mye. Klarer jeg å senke skuldrene og spille mitt eget spill, ikke la alt rundt ta over, så gir jeg meg selv en sjanse, sier Reitan.

– «Play the game, not the occasion,» sier jeg. Det var Alex Fergusons råd til sitt unge Manchester United-lag før Beckham, Scholes, Giggs og Neville ble verdensstjerner. 

Arsenal-supporteren gjenkjenner referansen. Han trekker lett på skuldrene.

– Det er lett å si, vanskeligere å få til, smiler han. – Men jeg prøver å nyte opplevelsen. Jeg vet jo ikke hvor mange ganger jeg kommer hit. Kanskje er jeg her bare den ene gangen. 

Må lære mens han går

Flyet fra Texas tok bakken søndag kveld, men Reitan har ikke landet. Fortsatt har han halvannet døgn til å finne fast grunn under føttene, grave golfskoene ned i det hellige gresset, sette sitt avtrykk her. Stole på at han virkelig er god nok.

– Jeg har den tiden jeg har, og må bare bruke den så godt som mulig, fastslår han. 

– Det ble ni hull alene på back i går, og ni hull på front i dag. Jeg må lære mens jeg går. Jeg har jo ikke like mye erfaring med banen som mange av de andre, så jeg prøver å ta inn så mye som mulig på kort tid.

36 hull er alt han har i banken på Augusta National. En treningsrunde tidligere i år, pluss de 18 hullene det siste 24 timene. Respekten for banen er ikke blitt mindre.

–  Det er mange slag som kan se enkle ut på TV, men som er ekstremt krevende i virkeligheten, forteller Reitan. 

– Vinden vrir og vender på seg hele tiden. Det er vanskelig å vite hva du skal stole på, det du føler eller det du kjenner til. Og greenene er enda mer ondulerte enn jeg hadde sett for meg. Du kan tro at du har slått ballen riktig, og så blir det feil likevel.

Noe å bygge videre på

Tirsdagens treningsrunde fulgte den samme oppskriften som Hovlands sveip rundt Amen Corner dagen i forveien. Hurtig spill fra tee til green, etterfulgt av nitid arbeid rundt og på de krevende greenene.

Og raskere skal det bli. Meteorologene lover tørt og varmt vær, banemannskapene fikser resten. Mot helgen blir det helt avgjørende hvor innspillene kommer fra.

– Med kort tid til forberedelser må jeg bare prioritere. Jeg prøver å lære meg hvor jeg faktisk kan bomme, og hvor jeg absolutt ikke kan være. Det er mye som ser greit ut, men som egentlig er nesten umulig.

Som Masters-rookie vet han at jobben blir tøff. Den siste debutanten som sikret seg den grønne jakka, var Fuzzy Zoeller tilbake i 1979 – for 47 år siden.

Men det er lov å håpe, lov å tro på egne evner. Senest i forrige uke, på veien til en 10. plass og karrierebeste på PGA-touren i Valero Texas Open, var denne Masters-rookien fra Norge best av alle fra tee og fjerde best inn mot greenene.

28-åringen foran klubbhuset nikker på hodet, vokser noen centimeter. Høyt nok til at solstrålene som bryter gjennom de gamle eiketrærne, treffer ham i pannen og lyser opp den norske luggen.

– Ballstrikingen var bra forrige uke, innrømmer han. – Jeg fikk noen svar på ting jeg har jobbet med, og det var godt å ta med seg hit. Jeg føler jeg har noe å bygge på. Så jeg får bare prøve å slappe av. ◼️