NB! Denne artikkelen stod på trykk i den femte utgaven av Norsk Golf i 2020. 

Håpet lyser over Holtsmark Golfklubb i Lier. Sola er på vei ned bak åskammen i vest. Gresset er nyklipt for en lørdag med Østlandstour, og de lange skyggene tilhører Kjersti Grini.

– Jeg blir fortsatt nervøs, smiler hun.

– Golf er så mentalt, det er så små marginer. I håndball kan skuddet gå stang ut. Jeg kunne rope et «faen!», springe hjem i forsvar, ta ut frustrasjonen der og da. Men det funker veldig dårlig i golf.

To uker tidligere

Den tidligere håndballstjernen har selv foreslått å intervjues på Miklagard. En bruktbil skal sjekkes i området, og Kjersti har tatt turen fra boligen på Gjøvik. Nå står hun på driving rangen med ei bøtte full av Practice ProV1 fra ballmaskinen.

– Det er helt ok. Jeg kan slå ut disse etterpå, sier hun, tar med seg kurven bort til kaféen og finner et ledig bord og parasoll.

– Du er relativt ivrig på golfen?

– Jeg er ganske punch, ler hun.

– Vi har spilt golf omtrent hver dag i hele sommer, samboeren og jeg. Hver helg deltar vi på ulike turneringer. Vi har sett litt på nytt hus i det siste, og da er plutselig garasjen blitt ganske viktig, hehe. Den må være høy nok.

– Tenker du simulator hjemme?

– Nei, foreløpig bare utslagsmatte og nett. Men jeg har lyst til å starte et eget simulatorsenter. Vi trenger det på Gjøvik.

Betaler prisen

Kjersti trenger golf, så enkelt er det. Av toppidrettsutøvere som sliter med skader etter karrieren, har over halvparten kneskader. Kjersti Grini hørte ikke på advarslene. Det betaler hun prisen for i dag.

– Det har vært vanskelig å gå fra en kropp som fungerer, til å fungere dårligere enn folk som ikke har trent noe særlig. Det har vært tøft å håndtere, særlig her oppe, sier Kjersti og peker mot eget hode.

Hun fikk beskjed. Både leger og tidligere utøvere ba henne om å bremse da kneskadene hopet seg opp.

– Jeg husker en reportasje med Kristin Glosimot (113 landskamper, red.anm.), om hvordan hun ikke kunne leke med ungene og hadde redusert livskvalitet. Men jeg tenkte aldri at det samme kunne skje meg. Neste kamp var det eneste som betydde noe. Jeg brant for laget, pushet meg selv. I ettertid skulle jeg gjerne gjort visse ting annerledes. Men jeg tenkte ikke sånn da jeg var 25 år.

Kjersti Grini scoret over 1000 mål for Norge. Hun skjøt nasjonen til VM- og EM-gull. Skapte tv-minner som ingen av oss vil glemme. Men etter at hun la opp i 2003 har skadene og plagene dominert livet til den tidligere storcoreren.

– Tilbake på 90-tallet var det like vanlig med svarte lønninger som hvite. Derfor er ingen av skadene mine registrert som yrkesskader. Jeg har vel ni operasjoner i venstre kne og fire-fem i høyre.

En albue ødela også to tenner.

­– Jeg måtte rotfylle, fikk betennelse og kjeven begynte å gå i oppløsning. Jeg søkte NAV om erstatning, men saksbehandleren mente det var en belastningsskade «som man må regne med» som håndballspiller. Som om en snekker «må regne med» å miste et par fingre, sier Kjersti og lager anførselstegn i lufta.

– Det har vært en tung prosess.

(Artikkelen fortsetter under)

Byttet kneet

Før jul i 2018, i en alder av bare 47 år, måtte Kjersti Grini operere inn protese i det høyre kneet. Og det venstre står for tur.

– Det orker jeg ikke å tenke på, sier hun.

–  Jeg gruer meg så til en ny runde. Proteseoperasjonen var en mye større greie enn jeg trodde. Smertene i etterkant var helt forferdelige. I over tre måneder knasket jeg morfin. Flere ganger forsøkte jeg å trappe ned dosene, men det gjorde så vondt. Etterhvert fikk jeg også merke at det ikke er bare-bare å gå så lenge på sterke smertestillende. Først da jeg klarte å kutte ut morfinen, kom sola tilbake i livet mitt.

Jeg spør om hvorfor akkurat hun sitter igjen med så mange skader. Kjersti lar blikket vandre mot driving rangen der unge Miklagard-jenter er i trening. Spørsmålet henger i lufta som fra et nierjern før det lander og spinner tilbake.

– Noen spillere har en mer utsatt spillestil enn andre, og jeg var nok i den kategorien, svarer hun.

– Mange jenter tyner seg veldig langt, og smerteterskelen er nok jevnt over høyere blant jentene enn gutta, det er jeg helt sikker på. Jeg får vondt når jeg ser Nora Mørk, som gang på gang trosser skader og fortsetter. Smart er det ikke. Samtidig skjønner jeg henne godt. Jeg gjorde akkurat det samme, og vet hvordan hun har det. Jeg sa det til moren hennes. Jeg håper at noen hjelper henne med papirene slik at hun står bedre rustet enn meg når alle senskadene skal gjøres opp.

Tilbake til golf

Det skulle ta over et halvt år før Kjersti Grini spilte golf igjen etter knebyttet. Det første året var hun avhengig av golfbil for å komme seg rundt.

– Jeg måtte ha bil også i fjor, men i år kan jeg endelig gå igjen uten at kneet hovner opp. Jeg blir sliten, men kan fortsatt spille igjen dagen etter. Det er deilig.

Det var som håndballspiller i Danmark at Kjersti startet med golf. Lagvenninnen i Ikast, Tonje Kjærgaard, dro henne med til banen.

– Vi startet sammen og syntes det var gøy. Og det ble raskt mye golf. Det passet jo bra med livet som proff. Vi trente håndball om morgenen, spilte en golfrunde, trente håndball igjen på ettermiddagen, og tok gjerne en kveldrunde på golfbanen til slutt. Det var herlige somre.

– Hva liker du best med golf?

– Det er egentlig mange ting. Jeg liker at det er vanskelig. Jeg liker å sette meg mål, trene for å bli bedre. Jeg får være mye ute, møter venner og dyrker en hobby med samboeren min. Og så kler det jo en gammel, sliten kropp. Jeg er generelt glad i sport, men det er ikke all aktivitet jeg kan gjøre lenger. Golf er en idrett jeg kan drive med.

– Er det sosiale eller turneringer viktigst?

Kjersti smiler, hun vet hva vi tror og tenker.

– Det er nok litt begge deler, forsikrer hun.

– Men jeg synes turneringer er kjempemoro. Det er Senior-NM neste år som er det store målet mitt. Og derfor henger jeg meg på når jeg treffer unge, ambisiøse jenter i Mjøsen GK. Jeg vil bli bedre, og trener for det.

(Artikkelen fortsetter under)

Går for gull

Kjerstis handicap er på vei ned. Hun startet sesongen med 8,7. I dag er hun rundt fire blank.

–  Det er en utvikling jeg er fornøyd med. De fleste rundene er spilt i turnering, og det tok litt tid å få kontroll på nervene.

– Hvordan er du som golfspiller?

Kjersti ser seg selv i speilet nå.

– Jeg går som regel for flagget uansett hvor det står. Det er ikke alltid så lurt. Men jeg har begynt å spille litt smartere i år, forsøker å planlegge hullene bedre. Det taktiske i golf er jo kjempeinteressant. Og kjempevrient! Jeg prøvde å legge en fast plan før en turnering, men det ble bare rot. Da runden startet, kom vinden. Jeg fikk godfølelse på visse slag og ikke på andre. Det ble bare tull. Kanskje kommer jeg dit en dag at jeg mestrer det bedre, men foreløpig tar jeg det litt på sparket.

– Slår du langt?

– Ikke så verst. Jeg henger brukbart med på lengdene til de unge jentene, men selvfølgelig ikke de beste, og det skorter på presisjonen. Jeg fikk grisebank på Østlandstour nylig. Jeg spilte sammen med Julie Boysen Hillestad, og disse collegejentene er irriterende gode. Men jeg forsøker å lære og plukke opp så mye jeg kan. Jeg synes det er viktig å ha noe å strekke meg etter. Men, he-he, jeg kan nok bli litt overambisiøs innimellom.

Kunne gått galt

Det var en rekke tilfeldigheter som gjorde at Kjersti ble én av tidenes beste håndballspillere. Som 12-åring ville hun helst spille fotball, men Jaren fikk aldri nok jenter til eget lag.

– Jeg ble dratt med på håndballen av en engasjert og dyktig trener. Jeg startet som keeper, var liten av vekst og fikk det ikke til. Jeg synes egentlig mye var vanskelig i ungdomsåra. Jeg følte aldri at jeg passet inn, fant ikke ut av det, og hadde mer guttete interesser. Når jeg ser tilbake, kunne det gått veldig galt.

– Hvorfor tror du det?

– Når du er søkende, havner du fort i feil miljø med dårlige folk. Og der har jeg vært kjempeheldig. I eget hode var det mye kaos da jeg var 14-15 år. Jeg hadde det veldig fint med mamma, men pappa var alkoholisert og ikke til stede. Han brydde seg bare ikke. Så det ble en tricky greie. Når du mangler en forelder som barn, tror jeg at man automatisk begynner å tenke litt: «hva er galt med meg?».

– Var det vanskelig å bli en del av et lag?

– Jeg var nok litt idiot i starten, men da jeg først forsto at det ikke hjalp at jeg var god hvis laget tapte, og det ikke var så farlig at jeg var dårlig hvis laget vant, så var det egentlig ganske deilig å være en del av et lag, kjenne tilhørigheten og tryggheten, og vite at jeg var viktig i gruppa.

Og viktig ble hun. For da Kjersti kom seg ut av målet og endelig vokste, flere titalls centimeter i løpet av en sommer, ble hun raskt god. Allerede som 16-åring debuterte hun på kvinnelandslaget under Sven Tore Jacobsens stramme ledelse. I Marit Breiviks inkluderende spillestil blomstret hun til et håndballikon.

– Det var mange autoritære trenere på den tida, gjerne mannfolk. Marit kom inn med en helt annen stil, og jeg skal innrømme at jeg ikke hadde særlig trua. I fire lange år vant vi ingenting, og jeg tenkte at dette aldri kom til å bli bra nok. Det var rett og slett for hyggelig. Men da vi først forsto hva hun ville, hvilket ansvar vi skulle ta i gruppa, falt alt på plass. Marit behandlet folk forskjellig, og var en utrolig lagbygger.

Trener sønnen

Mye av Breiviks tankegods lever videre i Kjerstis eget lederskap. I fem år har hun bygd team i Veidekke. Og i sønnens håndballag tar spillerne selv ansvar.

– Golf synes de bare er teit.

Filip er 13, Sara blir 12 i høst.

– Jeg hadde jo håpet at ungene mine likte golf, men foreløpig har jeg ikke fått til det. Men begge spiller håndball. Jeg trener laget til Filip, og pappaen har laget til Sara. Og det er først og fremst lagene som er viktige her. Jeg synes det er spennende. Du er ikke så flink til å bygge selvtillit når du er 12 år. Da trenger du voksne folk rundt deg som kan støtte og hjelpe. Det er moro å se at de utvikler seg sammen.

Så er det ikke nødvendigvis bare enkelt når har mamma har vært én av Norges beste håndballspillere gjennom tidene.

– Nå er det stort sett eldre folk som gjenkjenner meg i hallene, og den oppmerksomheten tror jeg at Filip og Sara bare synes er positiv og hyggelig. For unge mennesker er jeg mer kjent som «71 grader nord-Kjersti» nå.

– Hvordan taklet du selv overgangen?

– Nå er det jo greit. Men jeg hadde en veldig tung periode rett etter at jeg la opp. Jeg sluttet jo ikke av fri vilje. Etter min beste sesong måtte jeg legge opp på grunn av skade. Jeg ble på en måte revet ut av det. I tillegg var det mange andre ting som skjedde i livet mitt da. Jeg opplevde et samlivsbrudd oppi det hele. Det ble en brå endring.

– Hva opplevde du som mest trøblete?

Kjersti tenker seg godt om.

– Mye av det som handlet om media og oppmerksomhet, var deilig å slippe, forsikrer hun.

– Men jeg var uforberedt på det indre identitetsklusset. Jeg tror mange toppidrettsutøvere tenker som jeg gjorde. At det jeg holder på med, ikke er viktig. At jeg må få meg en «ordentlig» jobb. Mange er harde med seg selv i den fasen, og jeg også famlet lenge. Det var tøft for hodet.

Den mentale kampen

Etter fem år i Veidekke er Kjersti på jobbjakt igjen. Hun vet at hun ikke har «verdens mest sexy CV», som hun selv sier. Den formelle utdanningen er mangelfull, arbeidserfaringen spriker. Men mellom linjene har hun også erfaring som ikke er alle forunt. Hun var på verdens beste håndballag. Hun var den som sto fram da det gjaldt som mest, som tok skuddet med sekunder igjen på klokka.

– Det er bare sånn jeg er, sier hun.

– Vil jeg at noe skal skje, vil jeg også være der. Noen vil kalle det å ta ansvar og gå foran, men for meg ble det bare naturlig å ta støyten. Jeg lærte tidlig at det meste ikke er så farlig på håndballbanen. Storebroren min, Jens, ble kjempeviktig for meg. Han tok tak i meg etter de første landslagssamlingene med Sven Tore. «Hvorfor er du så redd, så nervøs? Han kan bli sinna, ja, men ikke gjøre noe som er farlig eller fysisk vondt for deg.» Jens satte frykten i perspektiv, og det tankesettet ufarliggjorde mye.

Fra samtalene med storebroren utviklet Kjersti en fascinasjon for det mentale i idretten.

– Det er viktig å forstå at det mentale kan trenes på, at tanker kan styres, sier hun.

Før viktige kamper lagde Kjersti en boble som hun gikk inn i. I bobla var det rolig, behagelig og positivt. Alle andre tanker prellet av mot et indre stoppskilt.

– Det som har skjedd eller skal skje, kan ikke være med i bobla. Du må være tilstede her og nå. Med erfaring vil du forstå at det er kun nå du kan gjøre noe med det. Ikke før, ikke etterpå.

– Men hva om du MÅ score?

– I bobla må du ingenting, det er viktig å lære seg. For det er lite som fungerer når du er redd for konsekvensene. Hvis du spenner deg helt, og det er veldig likt i golf, da får du ikke fart på ballen. Du må ta i med de store musklene, men slappe av i armen. Grepet må være så løst at du nesten glipper ballen. Å klare det, i sekundene da alt skal avgjøres, er en god følelse.

Hun trenger ikke lang betenkningstid når jeg spør hvilket av de 1003 målene for Norge som hun husker best. Svaret kommer med en gang.

– 18-18 på Lillehammer, sier Kjersti.

Den 12. desember 1999 ble det skrevet håndballhistorie i OL-byen. 11 200 på tribunene i Håkons Hall – og 1,2 millioner seere foran TV-skjermene – fulgte de norske håndballjentene da de for første gang kunne kalle seg best i verden etter fire ekstraomganger mot Frankrike.

– Den satt langt inne. Det var en så vrien kamp, så mye folk. I to hele omganger var jeg anspent. Jeg ville så mye. Og det blir ofte kluss av det, når du vil veldig gjerne. Jeg jobbet med meg selv i hele kampen for å roe meg ned og være tilstede. Og med ett minutt igjen på klokka hadde jeg bare tre tanker i hodet: «Du skyter. Du skyter opp. Og du er avslappet.»

Ta kontrollen

Det historiske målet på Lillehammer står igjen som personifiseringen av håndballspilleren Kjersti Grini. Så tøff, så modig, så kald i hodet.

– Men golfen har jekka meg ned, smiler hun.

– I håndball opplevde jeg stor effekt av å fylle hodet med positive tanker. «Fy faen så god jeg er.» Men foreløpig fungerer ikke selvskrytet på samme måte i golfen. Så fort jeg tør å si noe høyt, at nå går det bra, så går det rett til helvete.

Hun vet at det meste kan spores tilbake til dårlig teknikk, til en golfsving som er bygd i voksen alder. Samtidig ser hun langt bedre spillere krympe i avgjørende øyeblikk, på trange utslag og raske greener, når presset øker og putter skal senkes.

– Golf er en ensom sport. Du går der alene i fire timer, kanskje fire dager, og det er fort gjort å bli for kritisk til seg selv, bare huske de dårlige slagene. Jeg tror det er mye å hente på kroppsspråk og tankesett. Fake it ´til you make it. Alle vet hva det betyr å stå over ballen med en god følelse framfor det motsatte. Er du anspent og usikker, blir alt vanskelig. Du skal tåle at det går bra, tåle at det går dårlig. Jobben med å sy sammen en god runde er noe av det som trigger meg mest med golf.

Kjersti Grini tar med seg kurven bort til driving rangen. Titleist-ballene tømmes ut på den grønne utslagsmatta. Hun henter fram et syverjern og svinger det et par ganger i lufta.

– Hva gjør du når det virkelig går dårlig?

Hun smiler under golfcapsen.

– For å være ærlig, kan jeg rope «faen» på golfbanen også. Det gjør jeg dessverre noen ganger, men jeg legger det raskt bak meg. Heldigvis har jeg en samboer som ikke er så flink til å håndtere feilslag, så jeg ser jo daglig hvor dårlig det går når du blir irritert, hehe.

– Du kaster ikke køller?

– Nei, det gjør jeg ikke. Det er faktisk veldig lenge siden. Det har ikke skjedd i år i hvert fall.

– – –