Det går et tydelig skille i veien sør for Ask.

I over åtte måneder har det pågått et omfattende arbeid her. Først i dag, den 9. september klokka 13.30, 253 dager etter kvikkleireskredet, kan beboere og trafikanter endelig ta i bruk fylkesvei 120 igjen, også kalt Byvegen. 

I de nær åtte kilometerne fra Skedsmokorset, ut av rundkjøringa, forbi skolen og pukkverket, over jordene og gjennom skogholtet, har bilen rullet på et grått, støyende underlag, nedslitt etter tiår med jobbpendlende piggdekk på strekningen. 

Men i dumpa før Ask er det slutt på hjulstøyen. 

Herfra og inn er veien svart, ny, klebrig og stille.

Tidlig om morgenen den 30. desember ble innbyggerne vekket av helikopter og sirener. MInutter tidligere hadde jord- og leirskredet revet med seg deler av bygda. (Foto: Jil Yngland / NTB)

30. desember 2020

Store deler av Norge ligger fortsatt og sover når det rumler i bakken på Ask i Gjerdrum. Klokken 03.56 går strømmen i 1000 husstander. To minutter etter mottar hovedredningssentralen de første nødmeldingene. Telefonene ringer hos brannvesenet og politiet. Snart er en enorm redningsaksjon i gang. 

– Jeg våknet av bråk, og trodde først at det det var plogen, sier Ove Slikoset, styreleder i Gjerdrum GK.

Han sitter på enden av bordet i den gamle griselåven som med flid og velvilje er omgjort til proshop og møtested for den lokale golfklubben. På forhånd har han henstilt Norsk Golf om å være varsomme med å gjenopplive for mange detaljer fra den tragiske morgenen på fjorårets nest siste dag.

– Ask er ei lita bygd. Sårene har nettopp begynt å gro. Ti av bygdas innbyggere mistet livet, og mange flere mistet husene sine. Over 1600 mennesker ble direkte berørt av skredet, og fortsatt er det mange som ikke kan flytte hjem igjen. Ingen i bygda er uberørte, forklarer Gjerdrum-lederen.

I skråningen utenfor vinduet ligger fortsatt knuste hus og bilvrak. Oppe skredkanten vipper bygningene som alle har sett på tv. Halve boliger, delt i to, bildene som har brent fast i minnet og aldri vil bli glemt. 

Bare et lite grønnskjær nede i skredgropa forteller at naturen er i gang med å reparere seg selv. Menneskene må klare det på egenhånd. 

Redningsarbeidet og søket etter de savnede ble satt i gang umiddelbart. Først tre måneder etter raset ble den tiende og siste savnede personen funnet omkommet. (Foto: NTB)

Våknet av helikopteret

– Jeg har bodd her hele livet. Blokka vår ligger bare 500 meter fra skredkanten. Jeg våknet den morgenen av et SeaKing-helikopter som buldret over hustaket og omtrent landet ute i hagen vår, forteller Ragnar Huser.

Den pensjonerte økonomen er én av mange frivillige ressurser i Gjerdrum GK. I dag hjelper han mest til i banekomitéen, men også i det viktige sponsorarbeidet. 

Økonomien har vært trang for den lille 9-hullsbanen i Gjerdrum lenge. Ti år med medlemsnedgang i Golf-Norge var tungt å håndtere, men pandemiåret 2020 ga et løft også her. Gjerdrum GK var i ferd med å legge sitt beste år bak seg da leirskredet rev med seg ti mennesker, 31 boenheter og tre golfhull.

– Det tok tid før vi fikk vite omfanget. Alt var jo stengt, og de første dagene visste vi ikke mer enn det vi så på tv. Jeg skjønte tidlig at deler av golfbanen måtte være ødelagt. Men tankene gikk jo først og fremst til alle som var savnet og familiene deres. Vi er ei bygd der folk står tett sammen, sier Huser, og blunker noen ekstra ganger for å kontrollere følelsene.

Fortsatt er det vondt å slippe blikket ut over raskanten der lastebilene fremdeles kjører i skytteltrafikk opp og ned for å rydde opp i kaoset. 

– Vi ønsker å hjelpe bygda vår, sier Ove Silkoset.

– Vi tenker at golfklubben kan å være et viktig samlingssted i lokalsamfunnet, et miljø og fristed der vi alle kan ta hverdagen tilbake, få livet til å gå videre. Det er den tanken som driver oss.

Innbyggerne i Gjerdrum kommune var med på å skape et stort hjerte av fakler og islykter i snøen i Askhellinga i Gjerdrum. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)

Store ødeleggelser

På den andre enden av bordet sitter greenkeeper Tore Lundby Hansen, den ene av to ansatte i Gjerdrum GK. Sammen med kollega Mats Lundby Jørgensen har han ansvaret for å holde den lille, utfordrende banen i så god stand som mulig.

Utdannelsen tok han i Skottland. Jobberfaringen hentet han i England og New Zealand. Men sjokket våknet han til hjemme i Gjerdrum.

– Jeg har vel den samme historien om 30. desember som de fleste andre her, sier han.

– Det var helikopteret som vekket meg også. Jeg bor like oppi lia, men trodde det hadde skjedd en ulykke lengre bort. Det var først da faren min ringte fra Oslo for å høre hvordan det gikk med meg, at jeg fikk vite hva som hadde hendt.

Da han endelig kunne nærme seg raskanten for å studere skadene på golfbanen, fikk han flere inntrykk å fordøye.

– Den første greenen hadde druknet i skredmasser. På hull to var det meste av fairwayen revet bort, og også her var greenen dekket til. Utslaget på treeren, helt fram til greenområdet, var borte. Og på grunn av skredmassene var også den fjerde greenen isolert.

Vi går utendørs, setter oss i golfbilen og kjører forbi driving rangen, over veien og ned i området hvor de blanke stålgjerdene avgrenser banen fra skredgropa.

– Det mest kritiske for oss var at hele vanntilførselen til banen ble ødelagt. De første hullene gikk rundt et idyllisk, lite vann der borte. Dette var egentlig de fineste områdene på banen, forklarer greenkeeperen, og peker ut i et herjet landskap.

Ragnar Huser (f.v.), Jeanette Furulund, Ove Silkoset og greenkeeper Tore Lundby Hansen er godt i gang med å bygge opp både klubb og bane igjen etter leirskredet.

Det skulle gå tre måneder før alle de ti savnede ble funnet omkommet i skredgropa. I mellomtiden hadde mange medlemmer meldt seg ut av Gjerdrum GK.

– Vi hadde et godt tilsig av nye spillere i 2020. Medlemstallet var oppe i 700 før raset. Men vi fikk en del utmeldinger etter det som skjedde, bekrefter Ove Silkoset, tilbake på klubbhuset.

Over 50 medlemmer meldte seg ut av Gjerdrum GK da klubben trengte dem som mest. Noen fordi det nå var «ekkelt å spille her», andre oppga at seks hull ble for lite. 

– I tillegg mistet vi en del medlemmer til andre klubber fordi fylkesvei 120 var ødelagt og ble stengt. Det ble rett og slett for langt å kjøre via Kløfta.

Baneåpningen

 Den 8. mai 2020, to uker etter normalen, åpner Gjerdrum GK banen for spill, men det er ikke alle som liker det. På sosiale medier er det flere som retter skarp kritikk mot golfklubben, de mener at det nå spilles golf «ved siden av en gravplass».

– Vi fikk noen negative reaksjoner i starten, men vi tenkte at bygda trengte dette. Vi må få hjulene i gang igjen. Spesielt barn og unge trenger et tilholdssted, noe å gjøre, fastslår Silkoset.

I tillegg handlet også om klubbens eget liv, eksistens og framtid. Styrelederen forteller om forsikringer som ble tegnet da banen ble bygd, og som nå redder golfklubben fra den sikre konkurs. Uten forsikringene hadde ikke Gjerdrum GK hatt mulighet til å drive videre, og i hvert fall ikke bygge banen opp igjen. 

– Skredet rammet oss hardt, medgir Silkoset.

Ni måneder etter leirskredet er Ask fremdeles et åpent sår, godt synlig fra golfbanen. Ti mennesker døde, 1600 innbyggere ble direkte berørt av raset – og ingen er uberørte.

– Den 30. desember 2020 var vi i ferd med å runde av det beste året i klubbens historie. I løpet av minutter sto vi alle i en katastrofe. 

I fjor ble det spilt over 12.000 runder på Gjerdrum GK. I år blir det knapt 7000. For også greenfee-gjestene ble borte i raset. 

– Forklaringene er nok de samme som fra de tapte medlemmene: Veien som ble stengt, en bane med bare seks hull, og noen som synes at det nå var ekkelt å spille her, tror styrelederen..

I et forsøk på å beholde både medlemmer og gjester ble spilleretten satt ned til 2.500 kroner og greenfee-prisen til bare 200. Og sakte, men sikkert har pilene snudd. I løpet av året har antall medlemmer krøpet oppover igjen til 668, og den største økningen skjer blant barn og unge.  

Kveldens trening er over, og nå venter premien til alle – en is fra kiosken.

Neste generasjon

Seks dager senere møter vi til juniortrening i Gjerdrum GK. Hver torsdag er det full aktivitet på de naturlige gressområdene bak klubbhuset. De minste først, de mellomste etterpå, og til slutt de største. 

– Det tok litt tid før vi kom ordentlig i gang igjen, forteller Jeanette Furulund, frivillig trener og én av flere juniorledere i klubben.

På dagtid jobber hun med salg i SAS Cargo. På kveldene bærer hun golfglede ut til Gjerdrums yngste. 

– Vi har nå 128 medlemmer i junioralder, og det er helt fantastisk å se hvordan de strømmer til i et stadig større antall på de faste treningene.

Hun kaster et blikk ut på aktiviteten. Her er gutter og jenter i alle aldre. Noen med fotballdrakta på, andre med den fineste, rosa sommerkjolen. Samtidig vet de engasjerte juniorlederne at det kan skjule seg mange vonde følelser bak de brede smilene.

– Vi kjenner historiene til alle. Vi vet hvem som mistet husene sine, og hvem som måtte løpe ut i bare underbuksa for å redde seg selv og familien. De første gangene holdt vi oss bak stabburet her for at ingen skulle se skredkanten og bli minnet om det som skjedde. Vi har tatt dette trinn for trinn, og føler at vi gjør noe som er riktig og viktig for barna, sier Furulund idet de minste stiller seg i kø med golfhansken i den ene hånden for å motta dagens premie i den andre: en Lollipop fra kiosken.

Michael Omlid er en av flere frivillige trenere i Gjerdrum GK. – Det er viktig å gi barna dette tilbudet. Det handler om å ta hverdagen tilbake, forklarer han.

Når alle har fått, er det foreldrenes tur.

– Vi blir kalt for «dugnadsbygda», og det er ikke uten grunn. Folk stiller opp her, folk hjelper hverandre, sier Mikael Omlid, trener 3 og kveldens aktivitetsleder på juniorøkta.

Hver uke kombinerer han en arbeidshverdag som lærer på OsloMet og forskningsingeniør på Ahus med den frivillige trenerjobben i den lokale golfklubben. 

– Det vi gjør her, har bare fått større betydning etter skredet. Alle har vi en venn eller nabo, eller kjenner et barn, som mistet noe eller noen den morgenen. Alle har vi vårt å bearbeide. Personlig tok det flere uker før jeg nærmet meg skredkanten, og i dag husker jeg knapt hvordan det så ut der nede før skredet. Jeg tror det er viktig å komme seg videre, sier Omlid, og gjentar de fire ordene som andre har sagt før ham. 

– Vi tar hverdagen tilbake.

(Reportasjen fortsetter under)

Gjerdrum GK jobber for å bli en nihullsbane igjen. Tegningene av et kompakt, moderne anlegg er klare. Utfordrer de gode, tilgjengelig og morsom for alle.

Gjenoppbyggingen

En del av planen finner vi i ei mappe inne på PC-en til greenkeeper Tore. Der ligger tegningene til banearkitekt Svein Drange Olsnes: tre nye hull og utbedringer som skal lokke flere medlemmer og gjester tilbake til Gjerdrum GK. 

– Det blir gøy å se hva vi får til i 2022, sier greenkeeperen, og tar med oss på en ny runde i golfbilen. Over de bølgende fairwayene, ned til det avsluttende vannhullet. Mest av alt setter han pris på det nye vanningsanlegget.

– I år har vi vannet banen manuelt i store del av sesongen. Vi har fått god hjelp av Losby, som lånte oss en tankbil, men det har vært tungt og krevende arbeid, innrømmer han.

Underveis har Gjerdrum GK opplevd stor støtte fra andre klubber. Medlemmer har fått rabatt på gjestespill over hele Østlandet. Og solidariteten gleder golfhjertene på Ask.

– Klubber og forbund skal virkelig ha ros for støtten de har vist oss, sier Ove Silkoset, med et brennende ønske om å gjøre Gjerdrum GK til en attraktiv 9-hullsbane igjen.

– Vi må gjøre noen endringer, for vi slipper ikke til nede i skredgropa. Det betyr at vi må lage tre hull på ny mark. Målet vårt er en moderne, kompakt bane. Morsom og utfordrende for de gode, tilgjengelig og spillbar for alle. 

I løpet av sesongen har stadig flere av bygdas yngste funnet veien til drivingrangen og golfklubben. Medlemstallet er på vei opp igjen, og det er etterveksten av de unge som sørger for oppgangen.

Gjerdrum-lederen skuer utover anlegget, den gryende junioraktiviteten og bort mot skarpe skredkanten. Etter planen skal den avrundes når lastebilene er ferdige i rasområdet.

Han leser tankene våre.

– Det er fortsatt et åpent sår, sier han. 

– Men det skal bli et pent område igjen. Og vi skal gjøre vår del av jobben, ta vare på folk og bidra til at Ask er godt å sted å bo.

Ragnar Huser, den pensjonerte økonomen i banekomitéen, kommer ut på trappa. 

– Jeg tror det er flere enn oss som setter pris på det vi gjør, sier han. 

– Jeg gikk ofte en tur ned hit i vinter for å bearbeide inntrykkene etter raset. En dag traff jeg en borettslagsleder fra Nystulia som ikke spiller golf selv. «Hva tror du skjer med banen nå da?» spurte han meg. «Tja, vi starter vel opp igjen så fort vi kan,» svarte jeg. Da så han på meg, og sa: «Nå ble jeg virkelig glad.»