Bertheussen og Kofstad var allerede innlosjert på hotellrommet da jeg ankom storbyen, så noe skuffet måtte jeg finne meg i bli redusert til den minste senga med dårligst utsikt til TV’en.

Etter å ha sett damelaget fullføre finalerunden aksepterte vi høflig invitasjonen til deres bankett, som til tross for tørre taler og et kjedelig hesteshow skulle vise seg å bli ganske hyggelig for oss alle. Selv møtte jeg en sjarmerende skapning fra den andre siden av Svinesund, noe som utløste ekstra Mikkelsensk bitterhet over det faktum at damelagene reiste hjem allerede dagen etter at vi ankom. Men, men; man kan ikke alltid få det som man vil, og sett med sportslige øyne var det kanskje bare en fordel at vi ble overlatt til oss selv.

Det spilles på to forskjellige baner denne uka, og den første innspillsrunden på Buenos Aires GC er allerede gjennomført. Med glimrende forhold og morsom layout ble det vanskelig å klage på verken det ene eller andre, så jeg tror vi går noen morsomme mesterskapsdager i møte. Litt spesielt er det at caddiene våre ikke prater et kløyva ord engelsk, men så lenge køllene er rene og de holder kjeft når vi slår skal vi vel være godt fornøyde.

Telefondekningen her til lands vil jeg karakterisere som under gjennomsnittet stabilt, uten at jeg ser på dette som noe negativt. Etter mye mas fra forskjellige hold den siste tiden har jeg den amerikanske SMS-kulturen langt opp i halsen, så mitt lille avbrekk fra iPhonens vibrering og pipelyder settes i grunn stor pris på.

Apropos avbrekk, så syns jeg pausen fra livet i Texas kom svært beleilig på flere måter. Selv om det var trivelig å bli bortskjemt med velsmakende muffins som avskjedsgave fra min venninne på cheerleaderlaget, opplevde jeg dette som litt i overkant når det gjelder seriøsiteten i vårt forhold.

At både hun og min brasilianske nabo på død og liv ville ta farvel rett før jeg skulle reise bort, bød selvfølgelig også på komplikasjoner. Uten at jeg bærer nag til noen av dem må jeg innrømme at jeg ble litt matt, og at det var en enorm lettelse å passere Waco’s City limit vei mot flyplassen i Dallas.

Lettelsen gikk imidlertid raskt over i skuffelse da jeg innså at jeg hadde glemt min Hellige Bibel på nattbordet i leiligheten. Jeg måtte nesten felle en tåre da jeg innså hva slags konsekvenser dette kunne få for mine resultater her i Argentina, men for fedrelandets skyld får vi håpe at mannen i overetasjen viser nåde også denne gangen.

Men tilbake til det som betyr noe. Humøret i den norske leiren er som alltid bra, og i likhet med Coach Rojahn,  Captain Scheie og mine lagkamerater har jeg et veldig positivt syn på det kommende mesterskapet. Vi skal gå ut med en offensiv og konstruktiv tankegang, i håp og tro om at resultatene på tavla vil reflektere våre holdninger.

Dette blir min offisielle debut i VM-sammenheng, så jeg er selvfølgelig veldig motivert og sugen på å vise hva jeg er god for. Forhåpentligvis finner vi alle godflyten i løpet av de kommende treningsdagene, slik at vi er klare for å trøkke til når startskuddet går på torsdag. På onsdag, dagen før showet starter, er alt stengt grunnet folketelling i landet, men vi velger å se dette som noe positivt før en lang helg med ballklasking. Å kaste bort energi på ting vi ikke får gjort noe med får vi overlate til andre nasjoner.

Når det er sagt har jeg ikke så mye mer på hjertet for denne gang, så hvis du er ute etter mer pjatt fra min side må du dessverre vente til neste mandag.

Heia Norge!