Ukens innlegg starter friskt med et stort ”hipp hurra” for min coach Greg Priest som overtalte meg til å prøve hans 2-ball brystputter. Etter lang tid med trøbling og frustrasjon på greenene har jeg nå fått bekreftelsen på at ting er på vei tilbake. Det kan se ut til at jeg omsider har blitt lykkelig gjenforent med både selvtillit og glede, og etter bare få dagers testing med det nye våpenet har puttene allerede begynt å trille i fra alle kanter. Forhåpentligvis er dette bare begynnelsen!

De to foregående kvalrundene har blitt gjennomført på henholdsvis 68 og 69 slag i en tidvis utfordrende Texas-bris, og følelsen av igjen å kunne sette sammen scorer er ikke annet enn fantastisk. Jeg påstår på ingen måte at min golfverden er revolusjonert eller at jeg burde blitt tatt ut til Ryder Cup, men all fremgang mottas med varme og kjærlighet etter en kald og råtten periode i mitt forhold til golfsporten.

Som de fleste andre uker her borte bestod den forrige av mye golf, en del fysisk trening og ikke fullt så mye skolearbeid. Selv om det er lett å la seg frustrere over en sykelig hektisk hverdag, har jeg innsett at jeg egentlig har det perfekt slik som ting er. Om jeg lykkes som golfspiller eller ikke, gjenstår selvfølgelig å se, men jeg er hvertfall fullstendig sikker på at collegelivet er en enestående måte å modnes på.

Ukens offisielle avslutning kunne umulig vært bedre. Siden jeg har en god venn som spiller for New York Yankees, var jeg så heldig å få dra på en av deres kamper på søndag. De spilte mot Texas Rangers på deres enorme stadion i Dallas, og som på de fleste idrettsarrangementer her til lands var det upåklagelig bra trøkk. Etter kampen ble jeg geleidet ned i garderoben for å møte min kompis og hans medspillere, noe som var en ganske heftig opplevelse.

Disse gutta har tilnærmet gudestatus blant amerikanerne, og med tanke på sikkerhet og ramme rundt laget skulle man nesten tro det var selveste Obama som var på vei ut på tur. Fra Dallas satte de seg rett på sin private jet til Florida, hvor en ny match ventet neste dag. Morsom opplevelse for en liten pjokk fra Gulskogen…

Siden det allerede har blitt en trend at jeg bretter ut personlig informasjon her på bloggen, får jeg vel nesten følge opp også denne gang. I ekte amerikansk stil har jeg nylig vært på date med tilhørende middag, film og øvrig kliss. Etter forunderlige problemstillinger og drama av dimensjoner må jeg innrømme at jeg fort ble litt sliten av hele opplegget.

Uten at jeg skal gå for mye i detalj, må jeg ærlig innrømme at arten kvinne og dens tilhørende komplikasjoner til tider blir for mye for meg. Som myk mann er det imidlertid problematisk å kjøre en hard linje, så jeg blir ikke overrasket om jeg faller tilbake til gamle synder og leker fløtepus igjen snart.

Det får være nok om fortiden, for denne uken venter mye hard trening og ytterlige golfrunder i regi av laget før jeg (mest sannsynlig) reiser til årets første turnering på fredag. Etter over en måned uten turnering merker jeg at konkurransesuget virkelig begynner å trykke, og at jeg gleder meg til å komme i gang.

For hva hadde vel livet vært uten konkurranse?

Joakim Mikkelsen er landslagsspiller og collegestudent ved Baylor University i Waco, Texas. Hver mandag blogger han for Norsk Golfs lesere.