Det er tidlig morgen på Vear utenfor Tønsberg. I den hvite rekken av leiligheter er det bare ett sted det er lys i vinduene.

– Treningen starter klokken åtte. Normalt drar vi 07.20, forklarte Mia på Messenger kvelden før.

Nå ryddes eplejuice, melk, sukker og havregryn av kjøkkenbordet. Tallerkener og glass settes i oppvaskmaskinen. Bager og skolevesker står klare i gangen. Mia slår av lyset på kjøkkenet, Silje tar badet og soverommet.

Før de går ut i høstmørket sjekker de en siste gang at alt er med. Vrir om låsen. Går ned trappa. Inn i boden. Ut med to sparkesykler.

På de våte, mørke veiene forsvinner de to Fana-jentene inn i morgentåken. De håper det er veien til verdenstoppen. 

 

Klokka er 07:20 og gatene er mørke. Mia (t.v.) og Silje har hentet ut sparkesyklene som skal ta dem til Vestfold Golfklubb. (Foto: Tom Erik Andersen)

 

FANA-JENTER I FRONT. Alle som følger med i norsk juniorgolf er kjent med begrepet «Fana-jentene». Den driftige bergensklubben har fostret talenter på løpende bånd, og jentene har preget hvert landslagsuttak og resultatliste i flere sesonger. På det meste har Fana-jentene vært fem og seks i toppen. Men de siste par årene har det meste handlet om de to yngste.

Begge er blitt klubbmestere i Fana, norgesmestere for junior og vinnere av Srixon Tour sammenlagt. Begge har representert Norge over hele Europa. De har reist sammen, bodd sammen, trent sammen.

I 2019 satte Mia banerekorder i Arendal og Kvinesdal med 66 og 69 slag. I år gjorde Silje det samme med to gnistrende 65-runder på Kongsvinger og Gamle Fredrikstad.

På hver eneste bane, i inn- og utland, noen meter bak jentene, går ofte to stolte fedre som møttes på yrkesskolen i Odda tilbake i 1986.

 

Klokka 08:00 er Mia og Silje i gang med dagens første økt på Vestfold Golfklubb. Tåka ligger tykk og hvit over rangen når jentene starter oppvarmingen. (Foto: Tom Erik Andersen)

 

BLE GODE VENNER. – Vi var bare 16 år da vi traff hverandre på skolen i Odda, forteller Tor Ove Lussand på telefonen fra Bergen.

– Jeg ble kjent han der, på skolen. Tore Inge Ohma ble en god venn. Vi skilte lag noen år etter videregående. Jeg flyttet inn til Bergen, men han kom etter. Vi hang sammen i ungdomstiden, fikk kjærester og etterhvert unger. Utrolig nok har vi alltid gått bra sammen til tross for at Tore Inge er United-supporter og jeg er Liverpool-fan.

Mia Sandtorv Lussand og Silje Torvund Ohma ble født med 14 dagers mellomrom i oktober 2003. Jentene lå i dypvogn side om side. Delte ferier, bleier og mat. Tidlig ble de trillet til golfbanen.

– Det var Tore som dro meg med til Fana Golfklubb. Han startet litt før meg, og da vi begge ble hektet, var det naturlig å ta med jentene dit. I starten var det mest for få spilt golf selv, så ærlige skal vi være. Det et er jo kjent pappatriks, og var definitivt en del av motivasjonen, humrer Lussand.

– Men relativt fort ble også jentene interessert i golf.

STARTEN PÅ ALT. – Hvor gamle var vi?

Mia ser på Silje, som trekker på skuldrene.

– Fem år kanskje? Vi startet på knøttetreningen sammen. Det var et godt jentemiljø i Fana allerede da, og som de yngste hang vi oss på de eldre jentene. Vi fikk ikke alltid lov å være med da de mente vi var for små. Men så trente vi heller mer på egenhånd. Det gjorde vi allerede på barneskolen, trente ekstra.

Vi fikk ikke alltid lov å være med da de mente vi var for små. Men så trente vi heller mer på egenhånd.

Vi er på Vestfold Golfklubb. Sparkesyklene står parkert inntil klubbhusveggen. Det er kaldt i lufta. Tåken henger fortsatt tykk over driving rangen der jentene varmer opp til dagens første økt sammen med de andre Wang-elevene.

Golftrener Morten Hagen nikker fornøyd.

– Det betyr selvfølgelig mye å få spillere som Mia og Silje inn i gruppa, sier han.

– Vi hadde gode spillere her fra før, men de to Fana-jentene setter en standard for trening og konkurranser som gjør at andre hever seg. Det løfter hele nivået. I tillegg får vi en tettere link mellom jentene og trenerne i Team Norway.

Samtidig var tiden inne for å øke avstanden til de to fedrene og familiene på den hjemlige siden av fjellene.

– Det var tid for det nå, sier Tor Ove Lussand.

– Både Mia og Silje planlegger å dra videre til college i USA. Da er to års prep i Tønsberg en fin mellomstasjon og gir god trening på det å bo alene. For oss er det en ekstra trygghet å vite at de er to som ville dette. I tillegg følger Wang opp på en fin måte også utenfor skoletiden. Det hadde ikke vært like lett å slippe dem rett fra mors kjøkken over til statene.

Daglig er familiene fortsatt i kontakt med jentene via telefon og meldinger.

– Vi slipper dem ikke, forsikrer Tor Ove.

– Vi har aldri pushet jentene på trening, men har fulgt dem opp og lagt til rette. Fra tidlig alder reiste vi mye til Spania om vinteren, og dro ut for å konkurrere når andre ble hjemme. Det var helt bevisst. Du blir ikke god i golf hvis du går halve året uten gress, på samme måte som heller ikke blir god på ski i Afrika.

Gjentatte ganger har Lussand fortalt golfmiljøet at tre parter må stille opp dersom norske talenter skal utvikle seg til toppspillere.

– Ingen golfklubb i Norge har et godt nok opplegg for de som vil satse. Det holder ikke med det du får i klubben alene. I Fana fikk jentene god hjelp av blant andre Hans Åberg som da var pro i klubben. Men klubben utgjør bare én tredel i satsingen. Team Norway er én tredel. Og vi som foreldre må ta den siste. Uten dette, har du ikke sjans.

 

De to Fana-jentene trener mye sammen og drar god nytte av hverandre. Begge vet at den andre holder det høyeste nivået i Norge, begge vet at den andre har mål om å bli best i verden. (Foto: Tom Erik Andersen)

 

PUSHER HVERANDRE FRAMOVER. Tilbake på driving rangen i Vestfold står Mia og Silje og slår ball på ball inn i tåkehavet. Hvert eneste slag er en konkurranse med seg selv, men også den andre. Høy draw. Lav fade. Rett slag. Og draw igjen. Alltid innenfor den angitte sonen. De gir og tar poeng fra hverandre.

– Det er først den siste tiden at de har begynt å trene ordentlig sammen, sier Morten Hagen mens han følger ballene inn i den hvite evigheten.

– De har trent masse hver for seg, ofte samtidig og på samme sted, men i det siste har de dratt mer nytte av hverandre. 

Ordene til Hagen blir hengende i lufta. Først etter treningen, når jentene har dusjet og skiftet, og setter seg inn i den ventende bussen som frakter Wang-elevene til skolen, får de et svar.

– Selv om vi har kjent hverandre hele livet, har vi ikke vært bestevenner hele veien, sier Silje Torvund Ohma.

– Vi har sett hverandre mye på golfbanen, men hjemme i Bergen hadde vi vennegjenger på hver vår kant som vi har vært mer sammen med.

Mia nikker bekreftende.

– Det var først i fjor at vi begynte å bli skikkelig close. På grunn av golfen har vi tilbrakt mer og mer tid sammen. Vi har reist sammen, bodd på hoteller sammen, og konkurrert sammen. Og gradvis har vi vokst nærmere hverandre. Det viser seg nok også i treningen. 

TO FAMILIER, ULIKE VANER. For første gang bor altså de to Fana-jentene hjemmefra. Under samme tak i det hvite rekkehuset på Vear har de etablert sine nye rutiner. Noen har de også med seg fra oppveksten i Bergen.

– Vi kommer fra to forskjellige familier med ulike vaner, sier Silje og søker blikkontakt med Mia før hun fortsetter.

– Og det kan jo ta litt tid før det går seg til. En del ting pratet vi om før vi reiste hit. Vi ble enige om at fellesområder som kjøkken og stue skulle være rene og ryddige. Og det har vi klart.

­– Det har vi klart, bekrefter Mia. – Og samtidig er det greit å ha hvert vårt soverom. Jeg er kanskje litt mer opptatt av å ha det ryddig der.

– Joda, men jeg har kontroll, ler Silje.

– Og jeg synes at rommene godt kan være litt personlige. Jeg har så mye klær, unnskylder hun. – Men jeg har rot i systemet.

– System i rotet, retter Mia.

– Rot i systemet eller system i rotet, hva heter det egentlig? Det fungerer for meg i hvert fall. Og jeg har jo en plan.

– En plan har du. Det skal du ha, skryter Mia.

– Og du er flink til å planlegge før vi går i matbutikken også. Du er nøye på hva vi har råd til å kjøpe inn. Der kan jeg være mer impulsiv.

– Men du er god på å lage mat da, sier Silje.

– Jeg tar mer de enkle oppgavene. Rydder inn og ut, dekker bordet og sånn.

Når foreldrene ringer for å sjekke at jentene får i seg mat, kan de fortelle om sunne ris- og pastaretter, salater og ordentlige middager. Men også tacofredager og kos.

– Tacofredag må vi ha, fastslår Silje.

– Eller tacotorsdag, sier Mia.

­– Haha, det er sant. Er vi ikke hjemme på fredag, blir det tacotorsdag.

– Og is går ned, sier Silje.

– Og smågodt går ned.

 

Etter den første treningsøkta, hentes golfgruppa med de to Fana-jentene av Wang-bussen som kjører dem til skolen. Undervisningen har allerede startet når de ankommer. (Foto: Tom Erik Andersen)

 

SKOLE OG NY TRENING. Det knaser i grus når Wang-bussen ruller inn foran skolen. Mia og Silje hiver skoleveskene over skulderen. I klasserommet er undervisningen allerede i gang. De lister seg inn og finner pultene nærmest døra.

– Vi golferne har litt slakk på tiden, forklarer Mia når vi tar opp praten igjen etter timen.

– Banen ligger jo et stykke unna, og lærerne vet at vi kommer litt sent til timen etter skoletreningen. Det er bra opplegg her. Vi får trent masse og har god oppfølging på skolearbeidet. Vi er veldig fornøyde så langt.

Det er bra opplegg her. Vi får trent masse og har god oppfølging på skolearbeidet.

Silje nikker på hodet.

– Vi er veldig fornøyde, gjentar hun.

Når skoledagen er over tar bussen dem tilbake til golfbanen for dagens andre økt. På korte høstdager har hver eneste time med dagslys verdi. Det jobbes teknisk, taktisk, fysisk og mentalt. Først i kveldsmørket retter de sparkesyklene hjemover til hybelen, låser opp boden og setter syklene til lading.

Trening og skole går hånd i hånd på Wang, og den tilrettelagte undervisningen er viktig for Mia og Silje som har ambisjoner om å nå verdenstoppen i golf. (Foto: Tom Erik Andersen)

 

DEN LANGE VEIEN. Fortsatt er det altfor tidlig å si hvor langt de kan klatre i det fjellet som toppidrettssjef Øyvind Rojahn har bilde av i sin presentasjon av den norske modellen.

– Det er flere veier til toppen i internasjonal golf, forfekter Rojahn og legger fram sitt illustrerende fjellbilde med tilhørende løypekart.

– Noen veier opp er brattere, andre lengre og mer kronglete. Men uansett hvilken sti du velger, vil du støte på hindringer og utfordringer underveis, men også hjelpere. Å bli golfspiller på toppnivå er et langt løp som krever utholdenhet og mental styrke.

Mia ser meg rett i øynene.

– Jeg vil bli best i verden, sier hun.

– Det vil jeg også, sier Silje.

Så langt har de to Fana-jentene gått veien sammen, som venner, klassekamerater og treningspartnere, men også konkurrenter.

– De har en ekstrem vinnervilje begge to, fortalte Tor Ove Lussand i telefonsamtalen tidligere på dagen.

– Begge vil spille bra, begge vil stå øverst til slutt. Og da er det ikke så rart at det også har vært litt smågruff gjennom åra, men ikke mer enn at begge bruker det som drivstoff til å trene enda hardere. På den måten drar de hverandre framover. De vet at de er best hvis de slår den andre. Begge viser at de unner hverandre seire og framgang. Men i enkelte turneringer, når begge er med og den ene spiller dårlig, er det naturligvis krevende å glede seg over den andres storspill akkurat der og da.

– Og hva med fedrene?

– Hehe, det går bra. Vi er fortsatt venner og spiller golf sammen når det er fint vær. Akkurat nå har jeg ni i handicap og han er på ti, så du kan godt skrive at jeg er bedre i golf, hehe.

– Hvor viktig er det å slå han i golf?

Pappa Lussand tenker seg godt om før han setter ord på familiekampen.

– Det er mye viktigere at Liverpool slår United enn at jeg slår han i golf.

STORT SETT VENNER. – Silje er nok mer opptatt av fotball enn meg, men jeg kommer fra en Liverpool-familie, og har forstått at det er viktig, sier Mia, som har det verre når nederlagene kommer på golfbanen.

– Hvordan takler du at Silje vinner?

– Vi er gode venner, og klarer stort sett å være det. Og den jeg blir sur på, er jo meg sjøl. Jeg blir skuffet når jeg ikke spiller bra, og tenker mest på det.

Silje føler det samme.

– Det er naturlig å bli litt irritert. Vi vet jo begge hva den andre vil, og innerst inne ønsker vi bare å lykkes. Vi tenker langsiktig begge to, vi vil utvikle oss til høyere nivåer.

I månedene etter flyttingen har de lært hverandre bedre å kjenne. Samtidig er de blitt bedre kjent med seg selv.

– På morgenen gjelder det å være litt stille. Og så prøver jeg ikke å pirke, forklarer Silje.

­– Det er viktig, fastslår Mia.

– Vi er forskjellige, og da må vi tolerere at vi gjør ting litt ulikt. Er det store ting, sier vi fra. Men små ting må vi la passere.

Ingen vet hvor høyt Mia Sandtorv Lussand og Silje Torvund Ohma kan klatre i fjellet, eller hvor lenge de vil gå i den samme løypa. På toppen av rankingen er det uansett bare plass til én.

– Den plassen kan jeg ta, sier Mia, og ser smilende bort på Silje som protesterer høylytt.

– Da får vi bytte på! Ta annenhver uke!

– Bli verdensener i golf?

Spørsmålet rekker å synke, bli tyngre og mer alvorlig.

– Det er jo drømmen, sier Silje til slutt.

– Vi legger jo opp hverdagen etter den drømmen, tillegger Mia. – Det er derfor har vi kommet hit, og derfor vi vil videre til USA. Og vi kan godt dele på den plassen en dag også.