Tekst: Joakim Mikkelsen

Det har nå gått en stund siden jeg skrev noe her på Norsk Golf, og det er ganske mange som har lurt på årsaken til dette.

Helt siden min tid på college har jeg tatt stolthet i å være åpen og inkluderende i min satsing, og sammenlignet med andre norske spillere føler jeg at jeg har gitt ganske mye av meg selv.

Tidligere redaktør i Norsk Golf, Tom Erik Andersen, tok for noen år siden kontakt med meg og lurte på om jeg kunne tenke meg å blogge for Norsk Golf. Som en skriveglad golfspiller syntes jeg dette hørtes spennende ut, og på mange måter har det vært en glede å få slippe til på Norges største medieportal for golf.

Det er mange, både kjente og ukjente som i tillegg har delt sin ”ekspertise” uten at jeg har etterspurt den, så det er en underdrivelse å si at jeg nå har alt som heter putting langt oppi halsen.

Jeg er ingen Rory McIlroy, men alle med litt peiling som har fulgt meg og mitt opplegg har sett at ballstrikingen har kommet opp et ganske stabilt, høyt nivå. Puttingen er det på den annen side mye verre med. Å føle at man ikke får noe igjen for sitt lange spill er en bedriten følelse, og når man holder på sånn over lang tid, suger det til slutt vekk alt som heter spilleglede.

Dette har nå gått såpass langt at jeg har tatt den tøffe avgjørelsen om å avslutte min satsning på en profesjonell golfkarriere. Golflivet er langt og man vet aldri hva slags vendinger det tar, så jeg kan vel kanskje legge til at dette skjer ”på ubestemt tid.”

Reisingen, treningen og utallige slag i trynet er nok kjipere enn mange innser, og nå har jeg bestemt meg for at jeg må få dette på avstand. På min vei ut en dør som vi foreløpig lar stå åpen, er det imidlertid en del ting jeg har lyst til å dele fra min korte periode som profesjonell golfspiller.

Det er veldig mange som har sterke meninger om oss som har valgt å satse på det vi liker aller best. Jeg skulle ønske jeg hadde en oversikt over alle ”gode råd” jeg har fått de siste årene, fra folk som rett og slett ikke har den fjerneste snøring på hva de prater om. På en slik liste ville det vært mye god komedie. Faktum er at i Norge finnes det svært få mennesker som har en reell formening om hva en seriøs golfsatsning innebærer.
 

Jeg trodde jeg visste hva dette innebar da jeg nærmet meg slutten på collegekarrieren for litt over to år siden. Allerede da hadde jeg opparbeidet meg en erfaringsbank fra internasjonal konkurransegolf som få nordmenn kan matche.

Da jeg kom ut på Challenge Tour´en og skulle begynne å spille om penger og et levebrød, ble jeg likevel møtt med en del øyeåpnere ganske umiddelbart.

Jeg visste allerede mye om utfordringene som finnes i turneringsgolf på høyt nivå, men fant fort ut at ting forandrer seg drastisk når man plutselig skal leve av det. Plutselig har man ikke lenger coacher som bestiller flybilletter, booker hotellrom, ordner med utstyrsavtaler og til stor grad legger alt til rette for deg.  Og attpåtil betaler for hele gildet. 

Les også: Generalsekretær Tor-Anders Hanssen om Joakims avgjørelse
 

Amatørgolf på høyt nivå innebærer en del press, men når man blir proff tas dette til et helt nytt nivå. Dette må rett og slett oppleves for å vite hva det handler om, og for å forstå hva som kreves for å nå opp i en av verdens største idretter.
 

I 2006 ble jeg Europamester sammen med Marius Thorp, Anders Kristiansen og resten av den norske juniorgjengen. I 2011 nådde jeg kvartfinalen i verdens største amatørturnering, The Amateur Championship, og ble med det beste nordmann i denne turneringens historie. På college gikk jeg inn i historiebøkene ved samme universitet som Jimmy Walker, som i år skal spille Ryder Cup og har vunnet tre ganger på PGA Tour´en.  Jeg ble ”All-American” og vant tre collegeturneringer i selskap med spillere som Jordan Spieth og utallige andre som nå preger verdenstoppen.

Senere det året kom jeg hele veien fra pre-kval til Final Stage av Q School i USA, og var 25 under par totalt gjennom alle kvalstegene den høsten. Final Stage på den andre siden av dammen er det foreløpig bare jeg og Henrik Bjørnstad som har fått oppleve av oss norske, og det er det uansett ingen som kan ta fra meg.

Poenget mitt med dette er ikke å sette i gang noen form for skrytekampanje over alt jeg har oppnådd. Poenget kommer nå:

Selv med alle disse erfaringene i bagasjen, har jeg fortsatt hatt vanskeligheter med å bli komfortabel med det konstante presset og reiseprogrammet som er en del av hverdagen i profesjonell golf.

Bak anonyme nett-nick sitter likevel Ola og Kari med 28,4 i handicap, som driter i buksa så fort det står en colaflaske på spill, og skal fortelle meg og mine kolleger hva vi gjør feil og hvor dårlige vi er.

Dette blir etter hvert slitsomt. Jeg beklager å måtte si det – men den harde sannhet er faktisk at de aller fleste ikke vet en forbanna dritt om proffgolfens realiteter.

Og det er helt greit. Jeg på min side kan fint lite om bilreparasjon, aksjemegling og revisjon, men så forteller jeg da heller ikke mennesker i disse rollene hvordan de skal gjøre jobben sin.

Misforstå meg rett. Oppmerksomheten som kommer med å drive profesjonell idrett velger man selv når man hopper inn i en slik satsning. Men i Norge er det generelle kunnskapsnivået blant den gjennomsnittlige spiller (og enkelte såkalte ”golfjournalister” på andre nettsider) såpass lavt at mye av det som skrives og menes baseres på uvitenhet og antagelser.

Når man driver med golf som junior eller voksen hobbyspiller, er dette først og fremst en lek. Man blir selvfølgelig irritert når det går dårlig, men når runden er ferdig og vaffelen er fortært kan man reise hjem til sofaen og TV´en, og etter en kort stund er frustrasjonen ute av verden.

Profesjonell golf er på ingen måte en lek. De som er helt i toppen lever et liv de fleste av oss bare kan drømme om, men disse gutta har også ofret mer oppigjennom årene enn de aller fleste klarer å forestille seg.
 

For det første drar ikke proffspilleren hjem til sin egen TV, seng, kone, sofa osv. når dagens runde er ferdigspilt.

Spiller han eksempelvis på Challenge Tour´en, har han gjerne sittet i all sin ensomhet på et slitent hotellrom midt i ingenmannsland hele uka, og tilbragt fulle arbeidsdager i solstek eller øsregn på golfbanen.

Bogeyene og skuffelsene glemmes ikke på samme måte som for hobbygolferen. Et dårlig hull kan være nok til at hele ukas jobb er forgjeves, man misser cuten, og taper penger på å dra på jobben den uka.

Smak litt på den – man har reist langt vekk fra venner og familie for å gjøre en krevende jobb…også taper man attpåtil penger på det. Man har slitt seg gjennom en lang runde og kjempet med nebb og klør for hvert eneste slag i et håp om at denne uka skal det løsne. Så får man seg en på trynet og må innse at det gikk ikke denne gangen heller. Uansett hvor gode vafler de har på den banen, så er man ikke i godt humør og sover ikke noe særlig søtt den natta.

Denne settingen kan ikke sammenlignes med hobbygolf på noen måte, og på enkelte områder kan man heller ikke dra linjene til toppen av amatørgolf.

Det virker som det sitter en del mennesker rundt på diverse norske kontorer, som tror at vi i Team Norway bare reiser rundt og koser oss gløgg i hjel i vår såkalte profftilværelse. Det er nok også mange som tror at det å være en del av dette laget er et godt levebrød som gir en solid trygghet i hverdagen.

Siste tids diskusjoner i norske golfmedier har vist at det kanskje er en del andre proffspillere som også deler denne oppfatningen. Vel, her er det kanskje greit å få en del fakta på bordet så folk flest får et mer korrekt bilde av tingenes tilstand.

Først og fremst er det kanskje verdt å nevne at de som nå går hardest ut har fått både støtte og wild cards ved tidligere anledninger selv om de ikke har vært en del av Team Norway. Dette har ikke blitt nevnt midt oppi alt ramaskriket. Å skylde helt og holdent på NGF for mange år med manglende resultater i en idrett som fortrinnsvis er individuell, blir simpelthen for enkelt. Det må være lov å forvente at voksne mennesker skal stikke fingeren i jorda og ta ansvar for det de har eller ikke har oppnådd.

Men nok om det, tilbake til Team Norway.

Først og fremst så får ikke alle på Team Norway den samme støtten. Langt derifra. Kanskje hadde det vært en ide for NGF at denne informasjonen var offentlig og transparent, men når det en gang ikke har seg slik, så skal ikke jeg sitte her og dele pengebeløp med allmennheten. Det jeg imidlertid kan si er at jeg og Anders Engell får soleklart minst pengestøtte av alle i Team Norway, faktisk mange ganger mindre enn f.eks noen av damespillerne.

Jeg er veldig takknemlig for all støtten jeg har fått av NGF. Men realiteten er at forbundet har en del økonomiske utfordringer, og at de knapt har midler til å støtte oss som har blitt tatt ut til denne satsningen.

Med denne situasjonen tatt i betraktning, synes jeg det er merkelig at spillere og andre utenforstående etterlyser økonomisk støtte til flere, når det knapt er mulig å satse på de som er presumptivt best.

Jeg har sagt dette før og sier det gjerne igjen: Jeg og de andre Team Norway-spillerne er ikke bedre enn vi er. Vi skulle gjerne vært stjerner på PGA Touren og herjet på resultatlistene, men der er vi ikke. Jeg er likevel ikke redd for å si at vi gjør så godt vi kan og at vi tross alt er de beste spillerne i Norge.

At det går dårlig på herresiden er slett ingen hemmelighet, for dette bruker journalistene enhver mulighet til å lage overskrifter av. Men når de beste tydeligvis er så ræva, hvor dårlige er i så fall de øvrige spillerne da? Og hva går egentlig kritikken på? Skal man satse på de som er beviselig dårligere fordi de beste ikke leverer? God bedring.

At det må satses på bredden er jeg helt enig i, og om du spør idrettssjef Øyvind Rojahn er jeg sikker på at han gjerne ville støttet alle og enhver med store beløp om forbundet hadde hatt midler til det. Men dette blir ønsketenkning, og det nytter ikke å leve ”i Disneyland.”

Det har seg en gang slik at med den økonomiske situasjonen som golf-Norge nå befinner seg i, så kan man ikke dele ut penger til alle som vil satse. Om støtten jeg får skulle vært fordelt på 10-15 spillere, som enkelte tydeligvis ønsker, hadde den gjenværende støtten knapt vært nok til å dekke en uke på Challenge Tour´en. Da må forbundet prioritere, forholde seg til realiteter, og fordele de begrensede midlene på de spillerne de anser som best.

Det er tross alt toppidrett det er snakk om her.

Hadde det vært en lukrativ deal å være på Team Norway, hadde jeg kanskje fortsatt min satsning mot toppen på tross av manglende motivasjon og glede. Det går opp og ned her i livet, også på jobben, men om man hever lønn og lever for helgene er vel dette motivasjon nok i seg selv til å jobbe videre.

Når man kriger hele uka for å FÅ LOV til å jobbe i helgen, derimot, og fortsatt taper penger på denne tilværelsen, syns jeg ikke det er så rart at en del spillere revurderer sine valg.

Ja – det å lykkes i golf handler om tålmodighet og stahet, og dette påpekes ofte av de med null erfaring når norsk herregolf skal diskuteres.
Men om man setter seg inn i hverdagen jeg beskriver her, virkelig prøver å smake litt på hva dette innebærer, så jeg tror faktisk ikke det er så mange nettroll og sofaeksperter som hadde orket å holde ting gående i en slik situasjon. Det faktum at 99% aldri har prøvd i utgangspunktet, er vel egentlig bevis nok for denne påstanden.

Det er greit å være tålmodig og sta, men man må ikke glemme at spillerne fortsatt skal leve et liv med alt det innebærer i tiden frem i mot målet. Hvordan dette oppleves i det daglige er det faktisk bare spilleren selv som vet. Når man da kjenner at motivasjonen begynner å visne, må man være voksen og intelligent nok til å høre på seg selv, og foreta noen vanskelige valg basert på de reelle omstendighetene.
 

Det er kun et fåtall som ofrer alt og lykkes med det. Det finnes en del som ofrer alt og aldri lykkes, men disse hører vi sjelden noe særlig om. I Norge er vi så heldige at vi har et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Dette er ofte et tema i debatter som denne, nemlig at norske golfspillere og andre idrettsutøvere har det for godt. Hvordan dette kan snus til noe negativt har jeg i grunn liten forståelse for – jeg er i alle fall veldig glad for at jeg har andre muligheter når idrettsgleden blir borte, og for at jeg ikke må satse alt til enhver pris.

I likhet med andre idretter finnes det nok mange utøvere på lavere nivåer i golf som har et urealistisk syn på hvor gode de egentlig er, simpelthen fordi de ikke har vært ute og sett hva som faktisk finnes på et høyere nivå.

I 2012 spilte jeg mot Jordan Spieth to ganger. Den ene gangen var i Big 12 Championship i april, da jeg slo ham med fire slag og tok hjem denne tunge tittelen. Jeg møtte ham igjen i andre steg av Q School den høsten, hvor jeg gikk 15 under par og slo ham nok en gang – med syv slag denne gangen. Jeg kom til Final Stage og fikk to stusselige turneringer på Web.com Tour. Jordan kom ikke til Final Stage, men ved hjelp av sponsorinvitasjoner har han spilt seg helt opp i verdenseliten på kort tid.

Det er en tøff verden vi lever i, og idretten er intet unntak.

Spieth var god nok til å utnytte de mulighetene han fikk. Han tok steget opp. Jeg har ikke vært god nok i mine år som proff, og med mine putting-utfordringer har jeg også vanskelig for å se for meg at jeg kunne nådd opp i årene som kommer. Langputteren har fungert som en slags ”krykke” for meg, men nå som den blir forbudt i 2016, blir det å basere en satsing på denne ”jukseteknikken” som å pisse i buksa for å varme seg når det er kaldt. Dessverre gjør den bare jobben på veldig kort sikt.

Jeg håper den norske golfkulturen tar store steg i årene som kommer. Golf er fremdeles en ung idrett i Norge, så før vi får på plass en bedre kultur med bredde i bunn må vi slutte å sammenligne oss med Sverige. Ja, Suzann Pettersen har vist at det er mulig å lykkes selv om man kommer fra Norge, men hun er et unikt unntak av den arten som ikke vokser på trær.

Så må jeg også få lov til å legge til at både nivået og antall spillere i herregolfen er på en helt annen planet enn damesiden, selv om dette sikkert er en vond uttalelse å svelge for noen.

Mer enn noe annet håper jeg at de store talentene vi nå har blant juniorene, ikke blir servert noen bjørnetjenester på verken klubb- eller forbundsnivå. Midt i all kritikken av oss proffene i forbindelse med NM og andre ting, skal man ikke glemme at vi også var gode som juniorer og amatører. Vi gjorde rent bord i EM, VM og store amatørturneringer.

Og apropos NM, forresten– basert på det jeg forteller om proffhverdagen i dette innlegget – så må man forstå at proffene prioriterer vekk dette. Når det ikke er pengepremier i denne turneringen koster det for mye penger og energi til at proffer på lavbudsjett kan forventes å finne plass til dette i turneringsprogrammet. Med så mye reising må man finne tid til hvile et sted, og før vi får på plass en turneringsserie med pengepremier i Norge er det helt naturlig at norske spillere bortprioriterer det som skjer her hjemme.

Men tilbake til juniorene.

Mange har kanskje glemt at Marius Thorp hadde en helt enestående amatørkarriere, hvor han kjempet om tronen som Europas beste med jevngamle Rory McIlroy. Knut Børsheim hadde mange fantastiske resultater både som amatør- og collegespiller. Både jeg og Espen Kofstad hadde ”All-American honors” på college og var topp 20 på verdensrankingen for amatører.
 

Anders Kristiansen var nummer 3(!) på verdensrankingen for amatører i en alder av 17 år.

Det er et utrolig potensial i mange av våre juniorspillere, og jeg er i grunn dypt imponert over nivået de holder. Men vi var gode i vår generasjon også, og vi bør vel egentlig være beviset på at alle møter helt nye utfordringer når man tar steget inn i de profesjonelles rekker.

(Full ranking finnes her: https://www.wagr.com/)

Jeg har ikke den minste tvil om at spillere som Kristian innehar nok talent til å kjempe om en plass i verdenseliten. Jeg håper bare at han og andre får lov til å gjøre dette steg for steg i sitt eget tempo, og slipper å bære byrden som ”golf-Norges reddende engler” på sin vei mot toppen. Dette er en tung bør å bære for unge menn i et yrke som allerede er mer enn tøft nok.

I en ideell verden håper jeg at de som kommer etter meg slipper å oppleve så mye negativ oppmerksomhet ved hver eneste korsvei. Man blir lei av omtaler som ”begredelig norsk innsats” og ”trist forestilling sett med norske øyne” når man allerede graver dypt og jobber knallhardt med å fokusere på de få lyspunktene man faktisk finner hver eneste uke.

For noen uker siden klarte jeg cuten i min første og eneste turnering på Europatouren. Etter en dårlig tredjerunde valgte en ”journalist” på en annen golfside å skrive at jeg måtte legge om svingen, treningsopplegget og bytte trener. Alt var mørkt.
Dette kom altså fra en selvutnevnt tourekspert som aldri har sett meg trene, har sett meg spille kun ved noen få anledninger, og som har generelt dårlig innblikk i måten jeg gjør ting på. Smått ironisk og på grensen til tragikomisk, spør du meg.

Selv var jeg fornøyd med å klare cuten på Europatouren i mitt første forsøk, og jeg synes jo dette var en merkelig innfallsvinkel på den eneste ”norske” Europatourturneringen denne sesongen.

Inntil denne svartmalingen og skandaleskrivingen tar slutt oppfordrer jeg de fleste til å ta det som skrives i media med en klype salt. Bruk heller energien på å støtte de som faktisk har baller nok til å satse i en verdensidrett med et knøttlite nåløye, for de har det tøft nok fra før. Tro meg. De trenger ikke å få høre hvor dårlige de er hele tiden, og hvor lang vei de har å gå. Dette vet de allerede bedre enn noen andre, da det tross alt er dem selv som har lagt ned jobben med å komme dit de allerede er.

Hvordan min hverdag vil se ut fremover er foreløpig usikkert, men jeg satser på å ikke forsvinne helt fra golf-radaren.

Uansett vil jeg benytte anledningen til å takke alle som har fulgt meg på veien. Familien min har vært helt enestående, og jeg har også vært heldig med svært gode venner. Drammen Golfklubb har fått frem gode spillere i en årrekke nå, og er utvilsomt en av Norges beste klubber på toppidrett. Resultatene taler for seg selv, og jeg har vært heldig med et fantastisk klubbmiljø i en by med sterk idrettskultur.

Uten Norges Golfforbund hadde jeg aldri fått oppleve de tingene jeg har gjort, og på tross av noen uenigheter og diskusjoner oppigjennom årene, er jeg dem evig takknemlig.
 

Tusen takk også til alle, kjente og ukjente, som har fulgt og støttet meg her på norskgolf.no og andre steder.

Uten snille venner og sponsorer i nærmiljøet hadde jeg aldri kunnet satse for fullt på den idretten jeg liker aller best. I en alder av snaue 25 år har jeg spilt golf i 40 land . . . Jeg har vært utrolig heldig, og uten generøse medhjelpere hadde dette aldri vært mulig.

Dett var dett, i alle fall for denne gang. Tusen takk for meg!

Les også: Generalsekretær Tor-Anders Hanssen om Joakims avgjørelse